Time After Time

Det hele begynte med noe stort – eller, tvert imot, noe for skjørt til å forstå med en gang. Det virket som kjærlighet. Eller bare ungdom med duften av lind og lukten av andres skjorter. Og så – stillhet. En stillhet der selv en ringetone i telefonen høres ut som en bebreidelse. Sangen vandrer som barbeint gjennom gamle minner – litt full, litt modig, desperat ærlig. Her er røde plastglass og ekko av samtaler som aldri fant sted. Og forsøk på å komme til enighet med fortiden – i det minste inne i hodet. Sporet er akkurat nok til å «huske igjen og gi slipp». Eller ikke gi slipp. Det er også en mulighet.